Stadig oftere møter jeg på spørsmål som er både filosofiske og politiske: Hva er frihet? Hva skal reguleres? Hvordan skal vi motivere folk? Og samtidig bidra til at ting blir gjort riktig? Uten å gjøre det for vanskelig?

En måte å illustrere de ulike modusene eller logikkene som folk ofte beveger seg mellom og snakker om er gjennom å være rund i kantene eller å være firkanta. Det å gi logikkene sin egen form gjør det også lettere å snakke om dem og forstå hva de betyr.

Den runde logikken handler om frihet, fleksibilitet, bevegelse, kreativitet og eksperimentering. Den firkanta logikken handler om kontroll, rettferdighet, forutsigbarhet, trygghet og struktur.

Retningene går igjen mange steder i samfunnet og i samfunnsutvikling, og det er ofte spenning mellom dem. Kampen mellom liberalisme og sosialdemokrati. Mellom frihet og byråkrati. Mellom individualisme og kollektivisme. Mellom liberalisme og sosialisme. Til og med i den kreative prosessen: Du må først tillate kaos, skrive fritt og eksperimentere, få ballen til å rulle, før du kan rydde og lage noe som kan gi mening for andre, og som har f.eks. etablerte regler, rutiner og krav for å sikre kvalitet og forutsigbarhet.

Men det er vanskelig å få til orden, uten å starte med noe. Og dette «noe» trenger ofte rundhet, frihet og eksperimentering, feiling og læring, og rom for produktivt kaos, for å kunne bli til i utgangspunktet. Det handler ikke nødvendigvis om å velge den ene eller den andre – men om å vite når vi trenger hva, og hvordan vi kan bevege oss mellom dem.